Detta är min berättelse, mina upplevelser och mina tankar. Hoppas ni orkar läsa igenom hela för jag skriver inte detta för att det ska hjälpa min mor, hon gick bort den 22:e januari 2007, utan jag skriver detta för att informera. Informera, så att andra inte naivt tror att hälsoväsenet och kommunen ställer upp för dig. De enda som till slut kommer att ställa upp för dig är dina närmaste och jag vågar inte tänka på de som inte har några nära………
Min mor var en stolt och aktiv 82 årig dam som älskade att gå turer, läsa och se på tv. Hon var överlycklig att kunna bo nära mig och Petter, vilket hon hade gjort de senaste 4 åren.
Allt detta förändrades juni 2006. Mamma föll, slog i huvudet och fick en kraftig hjärnblödning, hamnade på sjukhus och efter en vecka fick hon en korttidsplats på Bråset bo og omsorgssenter (Asker kommunes sjukhem i Røyken). Efter en stund ville hon hem och en värdering gjordes att hon kunde klara sig själv. Hon kom hem till sig, sliten men glad att vara hemma igen. Hon blev tyvärr fort mer sliten samt åt och drack alltför lite och behövde mera hjälp. Att få mera hjälp från kommunen via hjemmesykepleier är inte bara bara. Det ska sökas, värderas men kommunanställda var hjälpsamma och hjemmesykepleierne likaså men klart efter 100 samtal med dem så var det kanske inte konstigt. Vi kom till en punkt då vi insåg att hon behövde ännu mera hjälp, hon klarade helt enkelt inte att bo ensam hemma. Angst och oro ökade, hon drack och åt lite. Efter ännu en sjukhusvistelse måtte vi be på våra bara knän att läkaren på Asker og Bærum sykehus inte skulle sända henne hem utan till ett sjukhem. Men ni ska veta att man bör inte bli sjuk under sommarferien, det är ju det dummaste man kan göra. Att vi inte hade tänkt på det!!! Den vänliga damen på kommunen var på ferie och det var inte lätt att få tag på rätt person. Men igen efter 500 samtal denna gången och ansikte mot ansikte möten med läkaren så gick det, hon hamnade på Bråset igen.
Hon var ostadig (ustø) när hon kom till Bråset. Vi hämtade henne på sjukhuset och då låg hon på golvet, hade fallit ur sängen…… Detta talar vi om för personalen på Bråset när vi kommer dit. Vad är det första som händer, jo de sänder henne in på toaletten utan tillsyn och hon ……rätt gissat…..faller!!! Vi påpekar att hon behöver tillsyn även under toalettbesök. Hon hinner vara på Bråset i hela 5 dagar (hon faller här och där, bla är det en utagerande patient som slår henne över ända) då första hemska sker. Hon blir lämnad ensam på toaletten och slår sig, denna gång på vänster sida av huvudet så att ögat spricker 180 grader och hon blir blind på vänster öga. Hon tillbringar 4 dagar på Drammen sykehus. Tillbaka till Bråset och hon är då ännu mera ostadig än tidigare. Denna gången är hon på Bråset i 6 dagar då hon faller närmast i koma, personalen får inte kontakt med henne. De ringer efter ambulans och hon hamnar ännu en gång på Asker och Bærum sykehus. I sjukhusjournalen står följande:
”Pasienten virker dehydrert. Det perkuteres også ut en stor blære som blir tappet og vi får ut 1,2 liter urin. Flere blåmerker på kroppen angivelig på grunn av hyppige fall på sykehjemmet”
Hon var alltså uttorkat och hade 1,2 liter urin i kroppen. Det som hände var att hon hade en akutt nyresvikt och en infektion som höll på att kosta henne livet redan i somras. Läkaren hade ingen tro på att hon skulle lämna sjukhuset…….Hon överlevde den turen, men blev bara sämre och sämre efter den motgången. Vi såg att efter denna sista episod och redan varit igenom så mycket blev hon aldrig sig likt igen. Jag förlorade min mor där och då och såg hur hon blev svagare och svagare för varje vecka som gick.
Hon hamnade alltså på Bråset för att hon inte klarade sig hemma själv, åt och drack för lite……
Tyvärr tar det inte slut här. Vi sände en klaga, angående dehydreringen och nyresvikten samt fallet som ledde till blindhet på ena ögat, till Asker kommuneoverlegen och uttryckte att detta skulle hållas konfidentiellt (vi ville inte blanda in pressen). Det som hände då var att:
1) Vi fick aldrig något svar från kommuneoverlegen eller Bråset. Inte ens per dags dato!
2) Många på Bråset kände till om denna klagan, även ned på avdelningsnivå – konfidentiellt?
Sände ännu ett brev och krävde ett möte med kommuneoverlegen och ansvarig på Bråset för att det hela tiden hände saker som inte var acceptabla. Fick vi något svar? Nej. Nu efteråt tänker jag om vad vi borde ha gjort; ringt, gått dit och begärt ett möte… men det är ju inte lönt att tänka sån nu. Vi gjorde nog det vi hade krafter att göra. Mamma blev ständigt sämre och våra krafter gick til henne och inte till några byråkrater i kommunen. Är jag för naiv som tror att om jag sänder in en klaga på en sådan allvarlig sak och/eller sänder ett brev angående något som är brådskande, att jag ska få ett svar?
Många konstiga saker hände på Bråset. Kan laga en lång lista. Men det ska sägas att vi har sänt ytterliggare ett brev till Helsetilsynet om händelserna efter nyresviktssituationen. Vi vill att det ska ligga dokumenterat hos dem vare sig de gör något med det eller inte. Tyvärr tror jag inte att mamma och vi är ensamma att få sådan behandling. Det kommer att ske igen – sanna mina ord.
Bara för att nämna något. En kväll när vi kom på besök hörde jag mamma skrika. Ser att dörren till hennes rum är stängd. Så fort jag lägger handen på dörrhandtaget så kommer en hjelpepleier springande. Hon säger att mamma bara varit därinne ensam i ett par minuter de måtte få tid till att laga kvällsmaten! Jag öppnar dörren och ser min mor sittande i en säng som är hissad upp så högt upp det går och hon sitter med benen fastklämda genom sengehesten. Hon gråter och är väldigt upprörd. Jag gråter bara jag skriver om detta för det var så förfärligt att se henne sån, så nedvärderande för henne, så ont…. Är det så att när vi passerar en viss ålder så kan man bli behandlad hur som helst?
Annat som kan nämnas är att vi fick inte alltid samma besked om vad som hade hänt på Bråset. Hon hade vid ett tillfälle ett plåster på pannan. Min svärmor fick besked om att mamma hade kliat sig så att det blödde medan jag fick besked om att hon hade fallit. Det var inte heller lätt att förhålla sig til ny turnuslege var 6:e vecka något som innebär att ingen av läkarna hann sätta sig in i min mors situation. Det var till och med en av dem som trodde att min svärmor var patienten! Generellt var det dålig kommunikation mellan dem som jobbar där samt dåligt bemannat, det sista hörde vi till och med från de som jobbar där ständigt.
Vi har gjort en polisanmälan om nyresviktepisoden, sänt en klaga till Helsetilsynet samt till Norsk Pasientskadeerstatning. Det sista inte för att få pengar men för att få svart på vitt att det inte kan var riktigt det som skedde på Bråset. Det sistnämnda har Bråset fått en frist på till 6 mars. Fick en kopia från Norsk Pasientskadeerstatning att de har sänt en purring till Bråset, för de hade inte svarat….
Per dagens datum så har vi fått svar från Helsetilsynet. Jodå de menar att Bråset måste ändra på sina rutiner angående detta med intag av mat och dricka.
”Dersom dette ikke var satt i system, er dette mangelfullt, og Bråset må gjennomgå sine rutiner/systemer. Bla, bla., bla. Helsetilsynet anser med dette saken som avsluttet ved vårt kontor”
Är det någon som tror att Bråset kommer att ändra sina rutiner?
Vi har nu också sänt ut brev till ordföraren, rådmannen och politiker i Asker kommune och hoppas at nogon tar tak i driften av Bråset.
Som jag började denna berärettelse så är detta min historia. Jag kan inte se annat än att det som har hänt är allvarligt men jag är inte så naiv att jag inte förstår att det alltid finns två sidor av en sak. För mig är dock det som har hänt klar fakta.
Konklusionen är tvådelad. Först så har Bråset misskött sig i förhållande till en patient de har haft hos sig. För det andra är det tydligen inte lönt att klaga till de instanser som är till för att ”hjälpa” dig.
Nu orkar jag inte mer och ”avslutar” saken med detta brev. Jag hoppas politiker och andra ansvariga gör något med denna sak.
Avslutningsvis vill jag säga är att om ni hamnar i liknande situation – ge er inte. Om ni tycker ni maser (tjatar) för mycket på personalen, sjuksköterskor och läkare – mas ännu mer och kräv att få information, det har ni rätt till som anhörig.
Foto taget 3 dagar innan hjärnblödningen
Hva kan man si ….
Dette var sterkt å lese.
God klem!
Dette var godt og ærlig skrevet. Dette er ikke skrevet av en ”bare” bekymret pårørende , men av et menneske(ikke bare datter) som så og opplevde hvordan et menneske kan havne i en uverdig , nedverdigende og unødvendig situasjon! Jeg tør påstå at Bråset , ved sin manglende tilsyn, forkortet et menneskes liv. Det var nydelig å se hvordan ALT var anderledes på Solgården, som hun burde vært på mye tidligere, men fikk i hvertfall oppleve hvordan det kan være og hva som kan gjøres.
Samme type avdeling som den siste hun var på hos Bråset! Monica , du har stått en kamp og det står det respekt av!! Håper dette ikke får ødelegge for alle gode minner! Håper din kamp har resultert i at ”noen” våkner!! Klem Kari
Dette var utrolig sterkt å lese Monica, tårene renner. Hva skal man si……. ufattelig, respektløst, jeg har egentlig ikke ord. Håper du klarer å bevare alle de gode minnene. Jeg får si som Kari – Håper din kamp har resultert i at noen våkner. STOR klem fra Beate
Huff! For en forferdelig tid dere har hatt, håper at jeg selv slipper og havne opp i noe sånt. Stå på med klagene, ingen ting vil endres om ingen sier ifra! Håper at du sender inn det du har skrevet til Asker og Bærums Budstikke, sånn at flere kan lese dette. Dette må ha fært utrolig tøft for dere, klem Gro
Hei! Dette var ærlig skrevet, og det er fint at du orket å fortelle. Det er trist at det skal være så mange eksempler på travelhet og lite ressurser i helse- og omsorgsvesenet i Norge, når vi hele tiden får høre hvor rike ”vi” er.
Det er ofte slik at den vanskelige siste tiden huskes best til å begynne med, men de gode minnene ligger der – og vil gradvis komme sterkere tilbake når dere får dette mer på avstand.
Klem, også til Petter, fra Ellen. Toralf og Elias hilser også
Kjære Monica.
Huff, dette var utrolig trist å lese. Det er helt utrolig hvordan man kan behandle et menneske på denne måten. Jeg skjønner ikke hvordan personalet på Bråset får sove på natten! Jeg håper også virkelig at det dere har gjort i forbindelse med din mors situasjon, kan hjelpe andre til å unngå dette. Tenk at vi skal oppleve noe slikt i Norge, i 2007, i Norge som er et av de rikeste landene i verden……. Hvor blir skattepengene av? Politikere, nå må dere våkne!
Monica, du har all min støtte!
Dessverre er nok dette en historie mange kjenner igjen……Man kan ikke bare sitte på gjerdet å se på,selv om man føler man stanger hodet i veggen! Nå sitter jeg her med tårer i øynene selv….
Kjære Monica,
Sitter her med tårer i øynene på morgenkvisten. Dette er en uendelig trist historie. Jeg vet hvor trist det er å miste en forelder, men under disse omstendighetene blir det helt uhyrlig! Jeg synes det er godt at du avsluttet historien med et kjempe koselig bilde av deg og Nene. Hold godt fast i de gode minnene midt oppi alt sammen!
Stor klem fra
Thina
Dette er en uverdig og trist avslutning på livet og slik skal det ikke være i vårt ”rike” land. Håper dere klarer å ta vare på de gode minnene. Klem Marianne
Nå triller tårene igjen. Det er fantastisk skrevet Monica. Modig og ærlig og viser til den hjelpesløshet vi har, og den styrke vi må opp med når det vi egentlig ønsker bare er å være pårørende. Skal det være nødvendig i helsenorge i dag?
Kramar i masser og et stort takk for det du og Petter har gjort for å opplyse om faktiske forhold. Her er det noen som helst bør våkne!
Modig gjort å opplyse og få det forferdlige ut så du fremover kan fokusere på alt det fine før ulykken.
Bamseklem Ylva
Kjære Monica!
Det er forferdelig å lese at slikt faktisk skjer i Norge – selv om det ikke er noen overaskelse for meg! Jeg har dessverre hørt altfor mange tilsvarende historier gjennom jobben min. De fleste tror nok at slike historier egentlig ikke finner sted, at det bare er noen som klager mer eller mindre uberettiget. Det kan liksom ikke være mulig at et rikt og opplyst samfunn som vårt skal behandle gamle, syke mennesker på denne måten! Uendelig trist at det skulle ramme dere og Nene! Dessverre er det for sent å gjøre noe for Nene. Som du sikkert vet har jeg tilbudt meg å prøve og gjøre noe tidlilgere, men er blitt bedt om å vente. Siden du nå har bestemt deg for å la oss få ta del i dine og Nenes opplevelser regner jeg med at du ikke har noe imot at jeg går videre med saken. Dessverre føyer den seg inn i rekken av mange andre tilsvarende tilfeller på andre sykehjem rundt om i landet. Vi kan imidlertid ikke gi opp å endelig en dag få gjort noe med eldreomosrgen i Norge. Det vil ihvertfall jeg og mine nærmeste medarbeidere jobbe intenst for å oppnå. Vi kan bare håpe på at vi kan klare å spare andre for å måtte oppleve det din mor måtte gjennom. Kjære Monica og Petter, jeg håper dere har det bra nå og at dere får de vonde minnene på avstand slik at bare de gode minnene om Nene blir tilbake .
Hej Monica vännen min,
Nene ser så levande ut på bilden och den är så fin av er två tillsammans. Precis så som jag minns henne och en bild att bevara i hjärtat.
Det är bra att du skriver av dig, en viktig del i sorgeprocessen och det är sunt att bli arg, särskillt i den här fruktansvärda situationen som Nene har fått gå igenom.
Tiden läker alla sår, det är faktiskt sant, och då kommer du att vara glad över alla foton du har att minnas den fina tid ni fick tillsammans.
Jag tänker på dig, och förstår verkligen hur du känner, för där du är nu var jag för ett år sedan.
En stor bamsekram från Anneli
Signerer de over meg her jeg!
Er også redd for at dette ikke blir siste gangen sånt skjer – dessverre! Det burde ikke være sånn i ett av verdens rikeste land!
Prøv å ta vare på alle de gode minnene!
Stor klem fra Anita
Dette var trist og leit. Jeg føler med deg i sorgen.
Klem fra Vigdis
Hei Monica
Jeg ble veldg trist når jeg leste din historie. Og jeg tror dessverre ikke den er enestående her i Asker. Derfor velger jeg å flytte både for å komme nærmere mine og til en kommune hvor de tar eldre mennesker på alvor.
Men hva skal man gjøre for å gi Asker kommune en oppvekking? Jeg trodde de hadde lært av saken fra Solgården som var i media for noen år siden. En skulle tro at de som hadde makt og som kunne ta avgjørelser aldri har hatt en eldre/syk i familien. Min poltikerforakt øker bare ytterligere.
Men ta godt vare på de gode minnene de kan ingen ta fra deg.
Jeg vet at du og Petter nå har flytt så jeg ønsker dere lykke til videre. Håper ikke det kommer en ny leieboer med boxer i min leilighet.
Mange tanker og hilsner fra Wenche og Jana boxer
[...] 31st, 2007 by Monica Nu har det gått 7 1/2 månad sedan jag skrev om mammas historia här i bloggen. Tänkte nu skriva om vad som har hänt sen dess. Har någonting av det vi har gjort [...]